Kirsten Elisabeth Johannesdatter Svineng

Permanent ID: pf01036986002268

Kvinne
Født: 07.12.1891, Karasjok, Finnmark
Død: 04.05.1980, Karasjok, Finnmark

Checking browser...

Livsløpstabell - Oversikt over kilder med personen

Nr	Dato	Kilde	PFID	Rolle	Navn	Fødselsdato	Fødested	Bosted	Fam. stil.	Sivst.	Yrke	Far/brudgom	Mor/brud	Sikker
1	13.12.1891	MINI, Kárásjohka Karasjok, 1885-1906	pd00000002194411	barn	Kirsten Elisabet	07.12.1891						Johannes Josefsen	Marit Andersdatter
2	03.12.1900	FOLK, Kárásjohka Karasjok, 1900-1900	pf01037582000512		Kirsten Elisabeth Johannessen	1891	Karasjok	Karasjok herred: Svineng	d	ug
3	17.02.1907	MINI, Kárásjohka Karasjok, 1907-1926	pk00000001134964	konfirmant	Kirsten Elisabeth Johannesdatter	07.12.1891	Spinnigiedde	Spinnigiedde				Johannes Josefsen	Marit Andersdtr. Lindi
4	01.12.1910	FOLK, 2023...2025, 1910-1910	pf01036986002268		Kirsten Elisabet Johannesdatter	07.12.1891	Karasjok	Tanen: Langnæs (prestegaarden)	tj	ug	Tjenestepike			HP
5	01.12.1920	FOLK, Vadsø, 1920-1920	pf01074321002257		Kirsten Elisabet Johansen	07.12.1892	Karasjok	Vadsø: Amtmandsgaten	tj	ug	Tjenestepike

Biografi og merknader

Kirsten Svineng (1891–1980) satte livet på spill ved å gi mat til jugoslaviske krigsfanger bak ryggen på nådeløse fangevoktere. Hun var en av mange hjelpere i Karasjok som tok store sjanser for å berge livet til krigsfangene ved å gi dem mat og omtanke.
-------------------------

Kirsten ble født på Svineng utafor Karasjok. Svineng het det fordi de som bodde der var de første i bygda som fikk griser. Familien var dypt troende kristne læstadianere. Faren døde mens Kirsten var ei lita jente. Mora var jordmor og kunne mangt om å helbrede med naturens medisiner. Hun sydde skaller, kommager og bellinger som hun brukte som byttemiddel for kaffe, salt, sukker og mel. 

Kirsten lærte aldri norsk på skolen. Det var bare undervisning seks uker om høsten og seks uker om våren og resten av året arbeidet Kirsten på Svineng, blant annet som sauegjeter helt aleine i et område fullt av ulv og bjørn. Norsk lærte Kirsten først da hun som 17-åring fikk tjeneste hos en prestefamilie i Tana.

Etter 14 år i tjeneste hos norske embetsmenn, kom Kirsten tilbake til Svineng for godt. Der hadde brødrene hennes bygd seg egne gårder. Kirsten ble kalt "Kirsten med den hvite sekken", for hun gikk rundt med sekken full av godsaker og små ting som hun ga bort til dem som trengte det. Når noen i bygda var i sorg eller syke, ble det kalt på Kirsten for at hun skulle trøste dem.

Etter første verdenskrig bygde Samemisjonen et tuberkulosehjem i Karasjok. Her tilbrakte Kirsten mye tid med å trøste de syke, og distriktslegen ga henne ansvar for å få folk vaksinert mot tuberkulose. Seinere, etter at tuberkulosehjemmet ble omgjort til gamle- og sykehjem, var Kirsten i flere tiår nattevakt ved sengene til syke og døende. I tillegg fulgte hun samiske pasienter som ikke kunne norsk til sykehus rundt i landet.

I juli 1942 kom hundrevis av uthungrede og forpinte fanger i fillete klær til Karasjok. De kom fra alle deler av Jugoslavia, men de fleste var serbiske, og ble derfor kalt serberfanger. De var slavearbeidere i skogen der de jobbet med å lage vei fra Karasjok til Finland, snart kalt for Blodveien. Brutaliteten var grotesk.

Kirsten klarte ikke se på de lidende og sultende mennene uten å hjelpe dem. Hun festet små pakker med mat på gjerdestolper og la matpakker i skråninger og grøfter der hun regnet med at de utsultede fangene ville komme i løpet av dagen.

Kirsten var ustanselig på farten for å samle mat til fangene. Hansson skriver:

"En del skaffet hun penger til ved salg av husflidsarbeider, men det meste av kjøttet, fisken, smøret og brødet fik hun av gode folk, som ikke spurte hva hun skulle med all maten. De kjente Kirsten og visste at hun ikke gikk sitt eget ærend uten å fortelle det, og de skjønte uten videre hvem hun skulle bære maten til. (…) Maten delte hun opp i små porsjoner, og fra sted til sted tok hun mange slags sjanser for å få gitt noe til fangene.

Kirsten hjalp flere jugoslaviske fanger å flykte over mot Finland, selv om det var dødsstraff for det. En av dem var en 17 år gammel gutt. Han kalte henne mamma og nektet å forlate henne. Gutten lagde seg en hytte av kvist og løv på Svineng og ble der i ti dager mens han ble fôret opp av Kirsten.

Ikledd samiske klær han hadde fått av Kirsten, kom han seg åtte mil unna før han traff på en norsk angiver og ble sendt tilbake til leiren. Der ble han bundet til et furutre og pisket til døde. Han nektet å forråde dem som hadde hjulpet ham.

Det var lite snakk om Kirstens innsats for de jugoslaviske fangene før i 1957.

Da fikk Kirsten et brev fra Jugoslaviske Frihetskjemperes Forbund via ordføreren i Karasjok. I brevet takket de gamle partisanene befolkningen for hjelpen fangene hadde fått under krigen, og mest av alt sto det om Kirsten, "Mamma Karasjok". Partisanene ville ha henne som æresgjest i Beograd.

Invitasjonen kom som en overraskelse på mange i Karasjok, for Kirsten hadde ikke snakket om hvordan hun hjalp de utsultede fangene i 1942.

I juni 1957 reiste Kirsten sammen med 13 andre fra Norge med tog fra Oslo til Beograd. På jernbanestasjonen i Beograd ble de møtt av en folkemengde som ropte "Mamma Karasjok!" og omfavnet henne.

Kirsten bodde på luksushotell. Dagen etter var det lunsj med den jugoslaviske regjeringen på slottet i Beograd. Kirsten var borddame til festens vert, visestatsministeren. Her mottok Kirsten utmerkelsen Det Jugoslaviske Flaggs Orden med stjerne, av president Josip Broz Tito, som selv hadde fortid som partisan. Medaljen var den gjeveste man kunne få i Jugoslavia.

Et skår i gleden for Kirsten var at det bare var hun som ble gjort sånn stas på, når så mange andre i Karasjok også hadde hjulpet fangene.

Da Tito takket Kirsten for hennes innsats under krigen, svarte hun at det ikke var noe å takke for. Tito sa: "Vi i Jugoslavia vil aldri glemme Mamma Karasjok". Kirsten likte Tito og svarte: "Jeg tar alltid Jugoslavia med i kveldsbønnen min, jeg, Tito"

Mamma Karasjok ble udødeliggjort gjennom Per Hanssons vakre bok om henne. Men det var de jugoslaviske partisanenes takknemlighet og innsats som gjorde henne kjent i Norge, så vel som i det tidligere Jugoslavia, og da særlig i Serbia. Gjennom årenes løp har både tidligere fanger og representanter fra landet besøkt Karasjok for å vise sin respekt for Mamma Karasjok og de andre hjelperne i bygda.

Kirsten Elisabeth Johannesdatter Svineng

Livsløpstabell - Oversikt over kilder med personen

Biografi og merknader

Referanser